Holmsbu -& Co.
Maleperformance den 7. juni 2025 ved Henrik Sørensens ateljé/Holmsbu Kunstmuseum.
Et utendørsmaleriprosjekt under to maleperioder sommeren 2025 resulterte i to maleperformance og to parallelle utstillinger på Holmsbu Kunstmuseum og Galleri Støa (juni-september 2025). -& Co er Årets Holmsbukunstnere 2025.
22 malerier i store formater laget under sammenlagt 7 dager. 6 av maleriene ble innkjøpt til Asker kommunes kunstsamling. Alle malerier er malt i én økt.
Her under vises maleriene dag for dag fra 7. juni til 13. september.
Les også Aleksi Wildhagens forrykende utstillingstekst nederst i denne posten!
An outdoor painting project during two painting periods in the summer of 2025. Resulting in two painting permanences and two parallel exhibitions at Holmsbu Art Museum and Galleri Støa. All paintings were painted in one session.
3. juni på Støa ved Gunvor Nervold Antonsens treskulpturer (hun var Årets Holmsbukunstner 2024)
De tre maleriene under er alle olje på lerret. 130x190cm:
4. juni på parkeringsplassen ovenfor Støa hvor den gamle eika portretteres
De tre maleriene under er alle olje på lerret. 115x130cm:
6. juni på svabergen ved Støa.
De fire (Aleksi malte 2) maleriene under er alle olje på lerret. 80x100cm (Klick på én av bildene for større format):
7. juni. Maleperformance hvor de tre medlemmene i -& Co. byttet på å male på portrettene til de malende -& Co. medlemmene. Alt under åpningen av Holmsbu Kunstmuseum (nyåpning etter Asker Kommunes overtakelse). De tre maleriene under er alle olje på lerret. 115x90cm (Klick på én av bildene for større format):
11. september på Støa, enda en gang ved Gunvor Nervold Antonsens treskulpturer (hun var Årets Holmsbukunstner 2024)
De tre maleriene under er alle olje på lerret. 140x190cm:
12. september på Støa, enda en gang ved Gunvor Nervold Antonsens treskulpturer (hun var Årets Holmsbukunstner 2024)
De tre maleriene under er alle olje på lerret. 130x115cm:
13. september. Maleperformance under Holmsbusymposiet. De tre maleriene under er alle olje på lerret. 100x80cm (Klick på én av bildene for større format):
Teksten om Holmsbumalerne -& Co.
Holmsbusymposiet
Jeg må begynne med en oppklaring. Når vi i kunstnergruppen -& Co. (Jens Hamran, Patrik
Entian og jeg) gjør som vi gjør og reiser rundt og maler i alskens vær. Fra kystlandskaper på
Jæren, grisefjøs, fjord og fjellvann i Hardanger, til Hvittingfoss, med sentrumsgater, bingo og
rundkjøringer. Videre til storby, regjeringskvartaler, tilbake til Jomfruland og Åsgårdstrand
kort sagt, by og bygd, kyst og fjell, sjø og hav, og nå sist, men ikke minst Holmsbu (bare for å
ha nevnt noen steder vi har malt). Da er vi oss selv. Og forsøker nettopp ikke å male bildene
til de hundre og femti år gamle kunstmalerne som sikkert flere tenker (forventer) at vi peser
innpåslitent i nakken. Nei, vi drar ikke i bukseben og skjørtekanter, vi er selvstendig
næringsdrivende, ... malere.
Så selv om vi kjenner bildene i ryggmargen, oppigjennom, er vi frie i det fri, all den tid det
knapt finnes (om noen) forventing til en skarve utendørsmaler i dag (zero/zip/nada). Vi seiler
på dypet, i ukjent farvann, (i om lag 9 knop) med all historiens landskapsmaleri under kjøl og
baugspryd. Selvfølgelig dukker det opp et og annet kunsthistorisk hvileskjær histen og pisten,
da stopper vi, tar det ombord en nautisk mil, ribber det for gull, slenger det over relingen, og
fortsetter maleriseilasen i den algeinfiserte (forurensede) nåtiden. Ikke bakover altså!
Og selv om praksisen kan minne om disse gamle fruer og herrer, ettersom de malte, som vi
også maler, ute, kunne det ikke vært mere ulikt likevel.
For der de kom reisende med tog/dampbåt/hest og kjerre, og kom på plass i sitt losji, som
fantes til en anstendig og slettes ikke ublu pris, som derimot er tilfellet nå, da kunne de ta inn
dette nye vidunderlige stedet de hadde landet. Sansingen begynte direkte og de luktet og
snuste, ja været og smakte, før de så, og så ... og så ..., lenge. Og så, så de ..., enda litt til, og
så vandret de en lang tur i egnen, før de vendte tilbake til herberget, inntok et torskehode, nei
to torskehoder, en liten snadde og en sipp eller ørten akevitt. Dagen etter, etter frokost,
vandret de ut, rolige til sinns, uten en verdens bekymring, fant sin plass i sentrum av universet
og begynte arbeidet. Nøyaktig slik foregikk det.
Vi derimot, kommer, ser og maler som skjøre bulldosere av aspeløv, med langt mindre
tidskapital. Det hender så klart at vi lager en boeuf bourguignon og knerter en vin eller tre, om
vi er riktig fornøyde med dagen, men tiden folkens, den er et mareritt, den henger som en
giljotin også over våre piskede skinn (lerret), ikke bare deres, kjære publikum.
Selvfølgelig respekterer vi maleriets sus oppigjennom (det behøver vel knapt nevnes nå), men
uten andakt vel og merke, nei, for vi ser nemlig historien sprell levende, med humør, gjennom
oljemaling. Men trøtte på historiske fakta er vi (og med det står leseren fritt til å anta at vi
tenker lite på Romerike, Hadeland og Cæsar, det kan heller historieflinkisene gjøre) vi er
nemlig bare inni maleriet vi.
Men altså, dette med tid, det er jo ganske interessant i vår .... For den tiden, har jo blitt så
dårlig, tales det inntil det uutholdelige mye om, for tiden (i det siste). Derfor er nettopp våre
ulikheter med disse gamlingene, om jeg får kalle dem det, av en ikke helt ubetydelig karakter.
Og da tenker jeg spesielt på dette med tiden den gang (..), kontra tiden nå. For der de (da),
som nevnt, vandret av sted med staffeli og indre ro, ofte alene, kanskje til og med ensomme i
sine ubekymrede grublerier (med ånden fra to kokte torskehoder), og plutselig med ett, fikk et
syn, en åpenbaring, en visjon, og da, ja, da, da snakket kanskje naturen til dem, og de tenkte:
«... ahh, dette treet/ skogholtet/fjellet/fjorden/himmelen/seilbåten (på fjorden)/ eller
simpelthen denne damen og mannen i seilbåten (på fjorden) i stort landskap med himmel (og
skyer) og et tre med skogholt og ....., JA ... dette må jeg feste til duken, AH ... som det
resonerer med min sjel!!!!». Mens vi derimot står i fare for å bli en gjeng turistifiserte malere,
som underholder publikum. Snart er vi, kjøpt og betalt, med danskebåtens danseband bak, og
spysyke russ og pensjonister foran oss (i full malerisk vigør vel og merke).
Nei, nå kobles bakspeilet av her, dette skulle handle om -& Co.-om oss, på Holmsbu.
Riktignok i relieff til fordums tider. Vel, altså, vi var kommet til nåtiden, samtiden, nettopp,
slik var det, og det er altså en ubarmhjertig og dårlig tid, for tiden, ikke god som i fortiden (da
du kunne spise torskehode og le i fred). For dere ser vel alle klokkene som tikker på
himmelen, i øyne og ører, og i de endeløse,
-og hodeløse telefonene,
-avkoblet virkeligheten.
¨Ikke til stede¨ står det i pannen, i kjøpte hodetelefonabonnementer til verdens største
bibliotek (ørken).
Men altså, når vi endelig skrider til verket som det her egentlig skulle handle om (denne
gangen i Holmsbumalernes fotspor altså (uten at vi, la meg gjenta, forsøker å være som dem),
har vi ikke vandret ubekymret rundt og blitt kjent med stedet vi maler (som dem). Vi tar oss
en tur riktignok (bekymret og nervøse), men det aller meste dreier seg om å male, male og
male, og diskutere etterpå. Til sammen har vi hatt en drøy uke til rådighet i Holmsbuhyttene,
som ble testamentert til Drammen kommune og dens kunstnere, av Knut Hermod Knutsen
(prise hans navn jeg aldri har hørt tale om (ikke til hans forkleinelse, men min)). Poenget er at
vi entrer scenen nervøse (og bekymrede) med slette stilkarakterer hva angår kjøretøy, klesstil,
bespisning og tobakksrøkning, vi er og blir turistmalere, og (selv)piskes frem i sanntid, som
øk i kunsthistoriens brakkvann. Nei, våre metoder og stil er ganske ulik fra den gang (..). Men
selv om vi ikke har tid, har vi i hvert fall Patriks humør, Jens sin rastløshet og min
fandenivoldskhet (for å snike inn noe i retning av litt selvskryt her).
Og nå kommer det: (trommehirvel) -arbeidsdagen fortløpende: Den begynner ved at vi går
nonchalant (egentlig nervøse og bekymrede), dit vi tror vi vil stå (uten å vite hva vi vil), med
kun én plan i pannen. Vi setter sammen blindrammer, spenner opp lerret, legger opp
palettene, forsøker å være lure, endog taktiske (noe vi overhodet ikke får til, men prøver), og
oppi dette, en hel masse klønete klabb og babb, småprat, plystring og (nervøs) nynning,
snubling i lerretsremser, Biltemabager og rammer, og i tillegg staffelier som ikke vil stå, eller
står bom fast fordi delene har trutnet uløselig fra hverandre i regnet fra gårsdagen, før vi
endelig kommer i gang. Planen er enkel: 3-2-1 -få til bra maleri der og da.
Vi må altså finne opp interessen på standplass, og ikke vente på at den skal komme inn
fjorden (eventuelt slengene i lianer) og treffe oss med et klask i fjeset (bakhodet). Uansett, vi
blir inspirerte, men det er altså gjennom arbeidet og det som foregår på lerretet. For det er der
alt av stemningsgrublerier oppstår. Underveis handler det om pågangsmot, og store mengder
lyst og vilje. Som regel går alt så hurtig at ingen av oss forstår noe som helst, til tross for at
det foregår en hel forbasket masse analytisk arbeid, der valg blir tatt, både estetisk formalt,
tilfeldig, dumt og noen ganger skremmende smart, skarpt, frekt og ikke minst klokt.
Elementer blir forkastet eller lagt til, og et bilde har vært både fem og femhundre bilder før
det ender opp som ett. Om det er bra, dvs. om vi er fornøyde, er en helt annen sak, men en
ting er sikkert; det verste vi vet er sånne der halvveisbilder uten attityde og punch. Mot slutten
av en seanse er det uansett lettere å se andres bilder enn sine egne. Det eneste vi har til felles i
løpet av dagen, er at vi følger etter bildet, mer enn at bildet følger etter oss. Eller vent, det er
jo helt ulogisk. Ja, men så er da det å male ganske ulogisk også, om man bare åpner det
universet litt mer på gløtt. Og det er jo også det vi liker.
Vi håper resultatene fra ekstremsportuken på Holmsbu, kan behage, imponere, forundre og
kanskje til og med forarge publikum. Værsågod og velkommen!
Vennlig hilsen
Aleksi Mannila-Wildhagen (på vegne av -& Co.) Oslo, den 29/8/2025
