2016 Don Quixote, Sancho Panza -& Co.

Stedet har fått utvikle seg organisk lik en favela. Det er monumentale detaljer overalt. Vi er i en labyrint, fanget og i villrede. Det finnes likevel et system, et flettverk av veier å gå mellom de forskjellige vogner, bobiler, trailertilhengere og amerikanske biler. Det fortettede, stabbede og pakkede kontrasterer åpenheten på tunet foran.

 

Skogen ligger som en vegg av vitner bak det hele. Der gammel gran slutter, finnes en liten enklave ungbjørk. Seljene dukker sporadisk opp i myrrestene. Alle gjenstander presser på mot skogen, og skogen presser på mot alle tingene, alt ettersom i hvilket perspektiv man ser. Det er inngått en overenskomst mellom naturen og kulturen, en foreløpig våpenhvile.

 

Tingene og stedet står fiksert, tilsynelatende, stivnet i en skulpturell tsunami. Alt på stedet er i sannhet et langsomt drama, et lite drama i den store fortellingen. Et godt regissert drama. Huset synes bemerkelsesverdig tilbaketrukket og sjenert, i begynnelsen.

 

 

 

 

 

 

 

Don Quixote, Sancho Panza -& Co.

Terje provides Patrik the keys to the rolling warehouse (part of the former mobile western show Terje has presented on several occasions througout the Norwegian countryside), April 2016.

The following pictures presents the next level of & Co. adventures in Hvittingfoss, the growing friendship with Terje and Berit, Aiko the dog and their beloved home. It also shows excerpts from the & Co. exhibition Don Quixote, Sancho Panza -& Co. at Trøndelag Center for Contemporary art May/June 2016. Very welcome!

 

 

One April day in 2015, on a coffee break at Best, the petrol station in Hvittingfoss, we met Terje and Berit for the first time. We small talked for a while, it felt only natural later on to visit them in the American car where they ate their lunch. The dashboard and the whole cockpit seemed as a portable mini museum of artifacts. They surprised us the next day with ice cream and coffee during our working session (we took a picture).

 

Later we talked sporadically until we suddenly showed up at their home in January 2016. In February we tried to paint there one day. In March we were invited to lodge in one of their camping trailers, we bunkered up materials and planned weeks we could spend at their country courtyard. In April we have produced images, shared thoughts and opinions in close conversation with Berit and Terje. They have opened up a new world to us, and for that we are very grateful.

Don Quixote, Sancho Panza & Co.

 

Været har vært veldig skiftende, vekslende mellom sol, vind og tette snøbyger, hagl, sludd og regn, frost på natten. Det er april.

 

 

Stedet ligger i terrenget nedenfor veien, ikke langt nedenfor, kun en meter eller to. Tunet, som er det første man ser, fremstår åpent. Tomten er anlagt på en gammel myr, noe som trer tydelig frem når man beveger seg ut i randsonen av tingenes plassering. For i denne ytterkant, bak alt, skvist mellom skogen og tunet kan man lese oppbyggingen: I den tynne tarmen av gjenværende myr, i den lille halvmeters høye skrenten opp fra myren til tingene og stedet, ligger morkne trestammer, grus og pukk, samt gjenstander av nyere dato som presses ut, deretter ned til forråtnelse og oppstandelse.

 

Ikke et hus, et hjem.

Fuglenes akrobatikk og sang tegner etasjer av rom

opp, opp, opp, over bakken

.

En dag fremstod alt annerledes. Området skiftet karakter, stedet sydet nå av liv, selv om vi bare var oss. Lik en torgplass i en by, fremstod omgivelsene nå med ett som bygninger og monumenter hulter til bulter. Frem til da hadde vi vært fanget i en flodbølge. Tynget under vekten av alle gjenstander, i et kaos av kulturelle krasj både inne og ute.

Det var hele tiden vi som forårsaket disse kollisjonene, og det var vi som måtte tilpasse oss. For vi er de besøkende, gjester i en annen verden. Så ble vi venner, vi kom om bord. Stedet åpnet seg, stedet til Terje og Berit og Aiko, og vi ble innviet i tingenes tilstand, vi ble en del av livet der.

 

 

Vi så verden fra verandaen. Det var først på terrassen man langsomt begynte å forstå. De tretti kvadratmeterne med skue over tunet er kledd i veldrenerende kunstgress fra Hokksund kunstgressbane. Aiko, vår hvite venn i pels, har gjennom et hull i terrassens inngjerding – som for øvrig er prydet av plastblomster, to rådyr (en mor med føll), diverse porselensfigurer, (blant annet en jomfruelig yndig pike) – fullt overblikk over tunets aktiviteter og veiens forbigående brus.

 

Vannbeholderen med både varmt og kaldt vann står strategisk plassert rett utenfor stuedøren, kaffen er alltid tilstede. Vi dunker stadig hodet i telysbeholdere som dingler fra markisen over kaffeinstallasjonen. På husveggen over stolene til Berit og Terje overvåker Sitting Bull det hele, representert og utformet i toppen av et oksekranium. Og under, tilstede på veggen, avbildet i et silkesjal med sin stamme, den selvsamme herr Bull.

 

Vi samtaler mye i løpet av dagene, Terje, Berit, Aiko og vi. På veggen ved siden av verandadøren, henger to hvite og runde høyttalere. Fra disse strømmer kristne toner, hissende i sin forkynnelse, eggende country på norsk og svensk, gode låter å jobbe til, låter som setter seg lett, låter man tar med til sengs og inn i natten.

 

Beliggenheten i terrenget, med det ruvende fjellet på andre siden av jordet over veien mot Kongsberg i den ene retningen og Hvittingfoss sentrum i den andre, forsterker inntrykket av å være lukket inne i en egen verden.

På tunet er en relativt lav flaggstang reist. Den står der alltid med flagget til topps. Ved siden av flaggstangen finnes en lukket brønn, en påminnelse om veien opp og veien ned.

 

Vi bor i en punktert campingvogn. Berit og Terje har flere vogner, men denne er mest egnet. Den sagger noe ned på den ene siden så vi våkner ofte med føttene mot veggen, men sover ellers stort sett godt.

 

 

 

 

Den andre natten snor en slange seg inn i drømmen, ikke en vanlig slange, men en forvokst stor jævel, ondskapsfull og fryktinngytende. I harmonien som preger dette stedet er det ubegripelig hvor dette beistet dukker opp fra og hvorfor jævelen sniker seg inn i vognen og hodet? En annen natt trer en demon frem, den står nært opp til ansiktet og brøler og skriker. Jeg brøler like sterkt tilbake.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi er på et skip. En stemme i natten forsikrer oss om at denne verden vil påføre oss smerte og forløsning, alt etter hvordan vi ter oss. Gjemt i tiden og dypt begravet i hennes liv ligger svarene, dit inn er vi på vei. Hun er både skitten og svett, kroppslig tiltrekkende og frastøtende. Hennes dypeste hemmelighet får vi nok ei. Vi er i hennes vold nå, vi hennes seilende slaver.

Når vi maler ute, begynner vi å se klarere også etterpå.

Det vil si, vi ser alt oppdelt i strøk, flater, farger, toner og stemninger.

 

 

 

 

Rundt føttene til Patrik står hestehovene opp.

En dag vi ankommer slentrende med proviant for flere døgn, står et plassbygget staffeli klar til bruk, senere supplert med et til. Gode konstruksjoner, velegnet, lette og robuste for tunmaleri i storformat. De blir antagelig sentrale også i utstillingen. Vi kjøper en fraktekasse, en han allerede har, vi stiller den ut.

Dagene går med til å sirkle oss inn mot to større formater vi har festet fast. Fra klokken fem står skogen og skygger for solen på tunet, da er lyset perfekt frem til halv ni, ni. Hver kveld forlater vi bildene når vi ikke lengre ser fargene for skumringen. Hver morgen våkner vi opp overrasket.

Dramatisk formiddag, voldsomme vindkast slår lerret og staffeli i bakken, stigen blir tatt av vinden.

 

Grunnet fukten i den rustne jorden, lever de oppspente lerretene et eget liv, spesielt de store. De vrir, vender og spenner seg, de truer med å knekke sammen. Før vi tjoret dem fast til en trailerhenger og en av garasjene, og før vi for alvor begynte å jobbe med dem, la vi lerretene ned på bakken.

 

Påfølgende morgen, oppdaget vi lerretene omformet til to forvridde abnormaliteter, frosset til i bristeferdige former, faretruende og fascinerende vakre. Da de senere tinet la vi store deler av peisen, som Terje nylig rev, i hvert hjørne. Da kvelden kom med fukt og frost begynte hjørnene og våkne til live igjen, og vi var tvunget til å legge ytterligere flere peisstein og jern i hjørnene.

Malerier er lagret inne i garasjer, under vognhengere og amerikanske biler, skjøvet inn under europaller og stående oppreist og fastspent på tunet døgnet rundt.

På dagen, når jeg rigger meg til bak, mellom og inni vår nye verden, hører jeg en lav summing, rett over hodet i en spirende selje summer tretti bier og noen humler i konsentrert ro. Vi møter Blåmeis, Kjøttmeis, Gulspurv og Gråspurv, Linderle og Hakkespett, Skjære, Kråke og Rødstrupe.

 

Lyset skifter og vi jobber med naturen, ikke mot den. I skyggen er det kaldt, i solen er det varmt.

 

Hesten drar et jul langt borte, det er langsomt kveldslys, rolig og vakkert.

 

Seks hundre meter over tunet padler elleve svartbevingede traner nordvestover. Det er fullmåne i kveld. Hakkespettene synger på finurlig vis, en annen fugl skriker.

Mye senere og altfor sent, ligger jeg våken i vognen og hører fuglesang som fargede mønstre i et roterende kaleidoskop. De er på festival, kåte og frie, jeg hører dem gjennom takluker, vegger og vinduer. Ekstreme fugler helt nære. Patrik puster jevnt og snorker innimellom, heldig og fri.

 

Sovehjerte.

 

Med kveldsritualet, avslutningen av arbeidsdagen og musikken som svever sedvanlig over verandarekkverket og ned til oss på tunet, pakker vi sammen, skifter i vognen og går opp til Terje og Berit. Vi lager middag sammen. Hver dag, dagens Fjordland. Så klarer vi knapt å snakke, for dagene er lange, stort sett tolv til fjorten timer. På kvelden slår varmen ut i kinnene og trettheten ned i lemmene, der i sofaen hos Terje, Berit og Aiko. To av bildene ble slått i bakken av vinden i dag, det ene dro med seg det nye staffeliet.

På bussen hjem etter fem strake arbeidsdøgn, slår det meg at jeg ikke lengre er vant med oppvarmede rom. Bortsett fra kveldsritualet med Fjordland, sover vi i en kald campingvogn og er ute fra morgen til kveld. Så nå, på bussen, blir jeg slått over ende i en apatisk døs. Jeg observerer hvordan menneskene har hodene inne i telefonene, eller telefonene inne i hodene.

 

 

 

 

 

Utenfor bussens vinduer kan man se rommet mellom bygene, man kan om man vil, se snøen falle over landskapet, lenge før været treffer bakken. Et vakkert slør av hvitt. Piskende og mykt på samme tid, selv fnuggene ser man krystallklare på flere hundre meters hold, de er så store nå om våren. Ingen andre ser dette, ser jeg.

 

Passasjerene er klippet ut av sine omgivelser og kopiert inn i en tydeligvis viktigere virkelighet, fjernet fra sitt egentlige liv her og nå. Stikk fingeren i jorda brøler jeg svett og rødsprengt i bussens midtgang, men kun en gammel mann enser meg, han portretterer meg gjennom sitt smarte øye og fester meg i skyen der alle lever. Jeg er trett, glad og trist.

Hos Berit, Terje og Aiko er det naturen vi møter, ikke nødvendigvis i menneskene og tingene, men i omgangen med omgivelsene og tingene i dem. De er natur og alt er natur.

 

 

De fleste andre gjør som andre og agerer som jagede bytter, hals over hode. Blant disse, altså de andre, de fleste utenfor vår nye verden, ser vi mennesket redd seg selv, usikker i handling, grådig på jakt og fanget i nettet.

 

 

 

Om mennesket bare hadde fryktet mindre, og elsket mer.

 

SMS: Jeg er på Hvittingfoss i hodet, hos Berit og Terje…

Copyright © All Rights Reserved & Co.